Dødehavet - igjen

Grunnet litt ”pes” med hotelloppholdene denne gangen, var vi på reisefot igjen i dag, på Yom Kippur. Yom Kippur er jødenes helligste dag hvor stort sett hele det jødiske Israel er stengt og det er et religiøst ”forbud” mot å kjøre bil. Med andre ord, vi kjørte til dødehavet mens den jødiske befolkningen tittet rart på oss. For å ikke virke for provoserende planla vi å kjøre UTENOM byer og tettsteder, noe som i følge kartet vi hadde skulle vært mulig. Men nå virker det som om kartene i Israel er utstyrt med et lass unøyaktigheter og vi endte selvsagt opp som ENESTE kjørende bil midt i Afula, en by som bare består av jøder som feiret sin Yom Kippur. For å gjøre en lang historie kort, aldri har vel fruen og jeg følt oss mindre begavede enn i denne situasjonen, dette var rett og slett flaut, uansett om vi hadde havnet i situasjonen litt ufrivillig.

Etter ha kjørt gjennom HELE Afula til spott og spe, kom vi endelig til hovedveien ned til Dødehavet. Ved grensen til palestinsk område fikk jeg min neste overraskelse, grensen var stengt med en gedigen port og jeg så for meg at her måtte vi stå til Yom Kippur var over. Heldigvis var det ikke så ille, en hyggelig grensevakt åpnet og ønsket oss god tur videre. Nå var vi ute av det israelske området og på palestinsk side feirer de ikke Yom Kippur. Vi stoppet ved den lokale landhandleren og kjøpte 4 pitabrød, Humus, potetgull og en 2-liter med Cola Light til den ”enorme” summen av 20 shekel, ca. 30 norske kroner.

 

Da vi hadde kjørt en liten stund startet en ”sirene” på min høyre side, ”kaaameeeeeeleeeeeer”!! Og se et ESEL, næææææææææ,så koooost…….også er de ville!! Ville og ville, mente jeg, gjeteren kommer der borte og etter det startet ordrene å komme raskere enn hva Gestapo noen gang klarte. Stopp bilen! Ta bilder av kamelene! HUSK å spør gjeteren om lov først! o.s.v.

Fruen og Hjalmar snakker med en dromedar

For de som måtte være i tvil, fruen har en noe over snitt interesse for kameler, eller dromedarer som dyrene egentlig er, en pukkel = Dromedar, 2 pukler = Kamel. Som dere ser på bildet, så kan fruen faktisk stå å snakke med dem i timevis. Vi tilbrakte en natt på Negev Kamel Ranch i fjor og det er bare å se det i øynene, jeg ble utkonkurrert av verdens mest ”ulogisk” utseende dyr. Fruen hang på gjerdet å så på kameler sammen med et tøypinnsvin fra IKEA i lange tider av gangen. Tøypinnsvinet er bedre kjent som Hjalmar Pigg Olsen. Disse dromedarene har et utseende som vitner om at Vår Herre har en velutviklet humoristisk sans. En zoolog som fikk dyret beskrevet påsto at: ”Dette dyret eksisterer IKKE” ganske så kontant. Men dyret eksisterer og gjør nytte for seg som ridedyr og pakkesel, har gått mye salt til Europa på ryggen av en kamel gjennom tidene.

For å gjøre det hele komplett så dukket det opp en flokk med Ibex foran bilen på veien, og vi var i gang igjen. Ibex har et noe mer ”fornuftig” utseende enn en kamel, men hva adferd angår, så er Ibexen ”lengre ute” enn hva en kamel er. Disse dyra har stor glede av å balansere oppe på autovern, hoppe over autovern og gå rett opp loddrette fjellvegger. Dette gjør de som om det er det mest naturlige å gjøre i denne verden. Nå vet ikke jeg statistikken for brudd på disse dyra, men noen bare MÅ falle ned en gang i mellom, for de kan vel ikke fly….??

Etter en ellers begivenhetsløs kjøretur kom vi frem til hotellet ved Dødehaver og i løpet av ganske få minutter satt jeg i vannet og måtte igjen passe på at jeg ikke duppet av mens jeg badet, noe jeg egentlig har for vane å gjøre i Dødehavet, og det er som kjent ikke det tryggeste man gjør........

Salaam Nazareth

Bebudelseskirken

Nazareth er en by hvor flertallet er palestinere. Den er på størrelse med Fredrikstad hva antall innbyggere angår. Byen er best kjent som Marias hjemby. Det var her hun fikk besøk av Gabriel med beskjed om at hun skulle føde Jesus.

På stedet for bebudelsen er det bygd en gedigen kirke. Kirken som står i dag er av nyere dato da den gamle kirken ble revet i 1955. Det er i forbindelse med kirken også gjort utgravinger av en gammel landsbybebyggelse og det er mest sannsynligvis her det største sjokket for en del kristne kommer, Jesus var ”huleboer”! Han var ikke av slaget huleboer som sjekket damer med klubbe, men landsbyen Nazareth var hovedsakelig hugget ut i det myke fjellet. Det er i det hele mye huler i Jesu liv. Han er født i en hule, hadde hele sin oppvekst i en hule og ble gravlagt i en hule. Nå viste Jesus et stort talent på å forlate huler under veis, men det var når han forlot gravhulen i Jerusalem det virkelig ble oppstandelse…..

Grotten hvor Maria fikk besøk av Gabriel

…men tilbake til Nazareth. Det er godt at engelen Gabriel fikk oppdraget med å fortelle Maria om barnet for 2000 år siden, hadde han fått oppdraget i dag, måtte han mest sannsynlig ta av mot Bethlehem i et veikryss for å få beskjeden fram til Maria. At Gabriel samtidig måtte brukt basunen flittig er hevet over en hver tvil. Jeg ser det for meg, Gabriel kommer ”heseblesende” inn i stallen mens Maria føder og sier: Jeg skulle så gjerne kommet før, men jeg sto fast i kø i Nazareth……

 Trafikksituasjonen i Nazareth kan best sammenfattes i et ord – BILKØ! Bilkøen starter 2 landsbyer FØR Nazareth, altså i Kana og hvor den slutter skal vi prøve å finne ut når vi drar til Dødehavet i morgen. Nå tok ikke jeg det så tungt med at køen startet i Kana, jeg regnet med at dette var den lokale ”polkøen” i og med at vi var i Kana og at folk hadde vett nok til å være forsiktige med kombinasjonen vann og bilkjøring. Når vi fortsatt sto i kø i det vi passerte Reine, siste landsbyen f ør Nazareth, så begynte jeg å ane uråd. Det tutet i ett sett og etter hvert skjønte jeg at folk snakket sammen med bilhornet. Det er ikke første gang horn brukes i samtale og nedrivningsarbeid i Israel, jeg henleder oppmerksomheten på Josvas rivningsarbeid ved Jericho. Hver Yum Kippur så blåses det i horn, bedre kjent som Shofar, så hvorfor ikke bilhorn…?

Fra andre etasje i Bebudelseskirken

Vi entret Nazareth via ”stripa”, altså hovedgaten hvor ungdommen ”råner” opp eller ned, da natten ikke er lang nok til å klare både opp og ned på en natt, selvfølgelig på grunn av bilkø. Så kjent som jeg er i Nazareth så kjørte jeg forbi hotellet et par ganger uten at hverken Guro eller jeg så det. Da jeg oppdaget det tok jeg et par ”lokale” vendinger, det vil si, jeg tutet frenetisk og kjørte over midtrabatten for å komme på rett side, i rett retning. Dette fungerte veldig bra, det virket som om de andre bilførerne skjønte hva jeg sa, selv om jeg muligens hadde en noen snål dialekt….

Hotellet vi skulle bo på heter Rimonim og har garasje i kjelleren! Hvis jeg noen gang skulle påstå at ingenting er umulig, så spør meg om hvordan det er å finne parkeringsplass i Nazareth, og jeg vil garantert svare at det ER umulig. Hotellet er et greit hotell, ligger langs hovedveien gjennom byen og serverer god frokost. Internett i resepsjonen og ellers intet å bemerke.

Nazareth er etter hvert blitt kjent for sin gode mat og etter litt rekognosering fant vi et par tre steder med meget god mat. Prisen på å spise ute i Nazareth er noe høyere enn i Jerusalem.

Vi kommer nok ikke til å besøke Nazareth hvert år, men vil nok dukke opp her med ujevne mellomrom, det er dog byen hvor Jesus vokste opp frem til han ble fordrevet til Capernaum i en alder av 30. Det er tre  byer som er uløselig knyttet sammen sammen, Nazareth, Bethlehem og Jerusalem. Uten det som skjedde i disse tre byene hadde det ikke vært noe som het Jul eller Påske.

Ma’a saalama for denne gang Nazareth

Notre Dame de France

Bilde er tatt fra taket

Notre Dame ligger pent og pyntelig rett utenfor bymuren til Gamlebyen i Jerusalem. Man går rett over gaten, og vips, så er man i gamlebyen via New Gate som er porten inn til det kristne kvarteret.

I 1882 begynte store grupper med franske pilegrimmer å ankomme. Dette gjorde at man bygget et pilegrimssenter for de franske pilegrimmene etter modell av det russiske pilegrimssenteret litt lenger oppe i den moderne delen av Jerusalem.

Inngangen fra bakkenivå

Grunnsteinen ble lagt ned den10 juni 1885 og senteret sto ferdig til å motta de første pilegrimmene i 1888 under navnet Notre Dame de France. Senteret møtte de behov som meldte seg hva store mengder pilegrimmer angikk. Her fikk pilegrimmene mulighet til å bo og åndelig veiledning. Pilegrimmene kom i spesielle skip med egne kapeller om bord. Det kom og reiste ca. 500 pilegrimmer i slengen med disse skipene, en utfordring Notre Dame var rustet for å ta.

Senteret hadde stor suksess og ble anerkjent av de lokale myndighetene med spesielle privilegier. Denne anerkjennelsen ble også opprettholdt av den nye staten Israel i 1948-1949.

Senteret ble sterkt skadet under den Israelsk – Arabiske konflikten i 1948. Den søndre fløyen ble ubeboelig grunnet et par bomber og ble i stede brukt som vaktpost av de Israelske styrkene. Nordfløyen og småhusene var bebodd av flyktninger, mens den lille rest av huset ble brukt som pilegrimssenter. Senteret tilbød sin gjestfrihet til et sterkt redusert antall, men trofaste pilegrimmer.

Lobbyen

Situasjonen endret seg lite selv etter at grensene ble gjenåpnet. Vedlikeholdskostnadene ble et uoverstigelig hinder i og med at man ikke lenger kunne motta hjelp utenfra. Dette igjen resulterte i at senteret ble oppgitt og overgitt til den katolske kirke i Jerusalem den 2.mars 1978. Senteret ble tilbakeført til original tilstand og status som pilegrimssenter. Gjenreisningen og rehabiliteringen var et prosjekt som lå Pave Paul VIs hjerte nær og gjenoppbyggingen ble finansiert via gaver fra katolikker i USA.

Den 27.desember 1978 proklamerte erkebiskopen av New York, Kardinal Terence J. Cooke et dekret underskrevet av Pave Johannes Paul II hvor senteret ble gjort til et pontifikalt institutt og et ”økumenisk hellig sted”.

Lobbyen mot heisene

Under den første intifadaen i 1987 ble senteret åpnet som et treningssenter for palestinsk ungdom. Under de tyngste kamphandlingene tok senteret mange familier under sine beskyttende vinger og innkvarterte dem på senteret. Senteret klarte seg gjennom denne tunge tiden ved hjelp av donasjoner fra utlandet, slik at de palestinske ansatte kunne få sin lønn og staben ikke måtte reduseres.

Etter Gulfkrigen i 1991 ble situasjonen mer stabil og senteret gikk tilbake til sin ordinære drift. Dette holdt seg fram til 28.september 2000 da den andre intifadaen startet. Antall besøkende falt dramatisk og et år senere måtte senteret stenge og det ble gjenåpnet i 2002. De neste årene var tunge og vanskelige da turismen stort sett var fraværende i hele Israel og Palestina, og det er i denne perioden hvor kona og jeg stort sett hadde hele gamle Jerusalem for oss selv, hvor butikkene var lagt ned, barn og voksne hadde ikke til mat og all den elendigheten en konflikt medfører.

Nå skal det sies at kona og jeg er gruelig bortskjemt hva bosted i Jerusalem angår. Vi har vært så heldige å bo inne i gamlebyen de fleste gangene og det å måtte befinne seg utenfor gamlebyens bymurer gjør at det føles litt ”amputert”.

Legger ved en liten video av utsikten fra taket på Notre Dame. Utsikten kan ta pusten fra noen og enhver!!

Notre Dame er et flott sted, stille og rolig med beliggenhet helt inntil bymuren. Gode rom, flott stab, god mat og glimrende beliggenhet i forhold til gamlebyen. For grupper så er det vel ikke noe sted som passer bedre å bo, men akk, det er fortsatt på utsiden, avskåret fra gamlebyens lyder og lukter og alt annet jeg forbinder med gamlebyen i Jerusalem. Shalom Notre Dame, du er en god nummer 2, men for meg er fortsatt Lutheran Guesthouse inne i gamlebyen den ubestridte ener.

Tel Aviv – ja, hva skal man si……

Vi ble i år ”tvunget” til å bli i Tel Aviv i et par netter. Dette hadde noe med et gammelt og  noe tilnærmet uløselig problem å gjøre. Problemet var der for drøye 2000 år siden, og man har tydeligvis ikke jobbet særlig iherdig med å få løst det i de årene som har gått. Problemet sammenfattes best i følgende stikkord: Rom og herberger, eller rettere sagt, mangelen på rom i herbergene.

Så da til Tel Aviv – storbyen med alle sine gleder, sorger, feil og mangler som en hver annen storby. Her møter du tiggerne, fyllikene, knarkerne, horene, transene, homsene, bomsene o.s.v. Her møter du folk fra det laveste sosiale sjikt til det høyeste ssosiale sjikt i en salig sammenblanding.

Det som er litt ”humoristisk” med transene og homsene er at de offisielt IKKE har ”slike” i Israel, men de har da fått sin egen strandsone ved Middelhavet og de går i tog med jevne mellomrom, også i Tel Aviv. Dette er til STOR irritasjon for de ultraortodokse jødene, men Israel er et moderne samfunn med stadig større toleranse for de som måtte falle litt utenom den stengt definerte religiøse malen, og godt er det.

Tel Aviv ligger ved Middelhavet og har en laaaang strand hvor tunge dønninger slår innover.  Langs strandpromenaden kan man spise hva hjertet måtte begjære, minus gris og skalldyr. Strand babesen og adonisene er på plass og går rundt å ”tar seg ut”, hvilket igjen får meg til å tenke på en sketsj med Yngvar Numme, hvor han sa: Før måtte man flytte på trusa for å se pompen, men nå må man flytte på pompen for å se trusa……..

Tel Aviv er et flott sted å bade bare man er litt klar over hva man driver med. Det er på en måte alltid forbundet med en viss risiko å bade i Israel. Du har Dødehavet hvor det er stille vann, men gruelig salt, og et halvt glass av det vannet tar livet av deg. Så har man Genesaretsjøen hvor det plutselig, og helt ut av det blå, kan bli meget grov sjø. Middelhavet har sine tunge dønninger med et sug utover og understrømmer som gjør at hvis man ikke følger med, ja, da er man plutselig på Gibraltar uten pass og penger, kun iført det badetøyet man måtte ha på seg.

Byen fremstår som sliten og yrer av liv. Trafikken er kaotisk og den delen av bilen som bare MÅ virke er hornet. Det graves og bygges i ”hytt og gevær”. Den er støyete med varmt klima og høy fuktighet.

Litt syd for ”strandsonen” ligger den gamle byen Yafo, eller Jaffa som vi kjenner den som. Jaffa har en sterk historie. Det var herfra Jona reiste når han prøvde å rømme fra Gud.  Det var her Peter gikk på taket for å be, men ble sulten… Som det står beskrevet i Apostlenes Gjerninger 10.9:

”Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time. Han ble sulten og ville spise”

Det var via Jaffa Rikard Løvehjerte kom da han skulle ta Jerusalem i fra Saladin.

Tel Aviv på kvelden kan best beskrives med en sangtekst:

"En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser"

L’hitraot  - på gjensyn Tel Aviv – for jeg kommer garantert tilbake