Gat-Schemani eller Oljepresse som vi ville sagt det

Gat-Schemani ligger ved foten av oljeberget på andre siden av Kidrondalen. Jeg vil tro en og annen synes det er noe kjent ved navnet, og det stemmer, her skjedde en av de mere dramatiske hendelsene i historien. Hendelsen står i Johannes 18,1 og har på en måte, enten man tror eller ikke, vært med på å endre den verden vi lever i.

«Da Jesus hadde sagt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine. De gikk over Kedron-bekken og inn i en hage som lå der. Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus og disiplene hadde ofte kommet sammen der. Judas hentet nå vaktstyrken og noen av overprestenes og fariseernes vaktmenn, og de kom dit med fakler, lamper og våpen.»

Lite er i dag igjen av det opprinnelige Gat-Schemen, men en liten hageflekk ligger nå der på andre siden av Kidrondalen. De har fått plass til noen oliventrær og en kirke, bedre kjent som Alle Nasjoners Kirke. Denne kirken er reist over det stedet hvor Jesus kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba:

«Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.».

Nå viser det seg at et par av disse oliventrærne er rimelig voksne av alder, man har beregnet 8 av dem til å være plantet i det elevte århundre e.Kr. noe som gir en grei alder av 900-1000 år. Dette gjør dem også pr. i dag til noen av de eldste oliventrærne i verden. Turistguidene liker å fortelle at nettopp disse trærne stod her når Jesus ba her, men det er ikke riktig. Man antar at de originale trærne som stod der ble hugget ned og brent under den romerske beleiringen av Jerusalem år 66-70.

Men tross alt maset fra turistfølger som stormer halvveis avkledte inn i kirken, får tatt sine bilder med blitz og snakket så høyt at munkene gjør dem oppmerksom på skiltene som sier, null spising, niks drikking, vær stille, ingen blits og ha på deg klær, så er dette et fredfullt sted som maner en del til ettertanke. Man blir fort litt ettertenksom når det en mann gjorde her, endret hele verden.

Jerusalem- Aelia Capitolina – Al Qouds – Verdens Navle

Jerusalem - Den startet som en liten festning mellom Egypt og Mesopotamia. Hovedveiene går uten om denne plassen, Kongeveien går på østsiden av Jordanelven, og Sjøveien går i lavlandet vest for festningen. Derfor fremstår det som noe snodig når Farao Amenemhet forbanner stedet opp og ned søyler og tak, og påstår at bystaten truer faraoens forvaltning. Dette skjedde ca.1818-1772 f.Kr., men det er funnet rester etter bosettinger her tilbake til ca. 3 500 år f.Kr., fra eldre steinalder til yngre bronsealder.

Bønn før Yom Kippur

Byens vannkilde, Gihon-kilden var allerede i år 1700 f.Kr befestet med 3 meter tykke murer og det var gravd tuneller for å lede vannet inn til byens innbyggere. Disse tunellene kan man gå den dag i dag. Rent bibelhistorisk har vel ikke byen noen særlig interesse før Kong David inntar den og gjør den til sin hovedstad ca. 1000 år før Kristus. Kong David inntok byen via vannkanalene, etter at høvelige mengder fornærmelser og forbannelser, i tråd med gjeldende tradisjon, var utvekslet over en viss tid mellom byens eier, Jebusittene og Kong David. I følge bibelen er historien som følger:

Kongen og mennene hans dro nå til Jerusalem, mot jebusittene som bodde der i landet. Men de sa til David: «Her kommer du aldri inn! Halte og blinde skal drive deg bort og si: Her kommer David aldri inn!» David inntok likevel Sion-borgen, som nå er Davidsbyen. Den dagen sa David: «Enhver som dreper en jebusitt, disse halte og blinde som hater David, skal komme fram til vannsjakten.» Derfor heter det: «En blind eller halt får ikke komme inn i tempelet.»

Kong David ønsket å bygge et tempel til Guds ære i byen, men fikk ikke lov av Gud. Det var hans sønn som skulle tildeles dette oppdraget. Kong David dør ca. år 970 f.Kr., og etter god kongelig tradisjon og søskenrivalisering, så overtar Davids sønn, Salomo, med Guds vilje, Israels trone. Kong Salomo bygger tempelet til Guds ære på HarMoriah, eller Moriafjellet som vi kaller det. Byggingen av Tempelet gjør Jerusalem til Jødenes religiøse hovedstad for all fremtid. Etter at Kong Salomo dør, så splittes Israel i 2 riker, Judea og Israel. Judea beholdt Jerusalem som sin hovedstad, mens Nordriket, Israel etterhvert ble innlemmet i det Assyriske riket ca.år 720 f.Kr. Judea holdt ut i nesten 350 år, før det ble inntatt av babylonerne i 586 f.Kr. Tempelet ble ødelagt, bymurene ble ødelagt og store deler av eliten ble forvist til Babylon.

Bedende ved Klagemuren

Og ved Babylons elvebredder ble de sittende og gråte frem til ca.år 536 f.Kr., da Kong Kyros av Persia fant ut at han ville de skulle gjenreise Templet i Jerusalem. Han samlet sammen alt tempelutstyret Kong Nebukadnesar hadde konfiskert, og ga det til skattemesteren, som talte det opp, før han ga det til Fyrsten over Judea. Glade og fornøyde ruslet jødene til Jerusalem og begynte å bygge Det Andre Tempelet. Etter en liten stopp, grunnet litt «klabb og babb» om hvem som skulle overta tronen i Persia, så fikk jødene lov å fortsette byggingen i år 522 f.Kr. Kong Dareios overtok tronen i Persia og ratifiserte bestemmelsen som Kong Kyros hadde gjort. Templet ble innviet i 516 f.Kr.

Den skal tidlig krøkes....

Neste etappe med tempelbygging er det Kong Herodes Den Store som står for. Rundt år 19 f.Kr. Begynner han en massiv fornyelse og utvidelse av tempelkomlekset. Lite av det Herodes bygde var «smått og sart», ei heller det nye tempelet. Han rev det gamle tempelet og oppførte ett nytt, som ofte refereres til som Herodes Tempel. Dette er fortsatt Det Andre Tempelet, og ikke Det Tredje Tempelet, siden de hellige ritualene fortsatte gjennom hele byggeprosessen. Siden Herodes var innsatt av romerne, så hjalp det nok noe på populariteten til Herodes blant jødene å bygge dette tempelkomplekset. For jødene er Tempelhøyde det stedet hvor Gud er, ikke noe annet sted, KUN der.

Golgata - der korset sto

Og i år 33 e.Kr så dukker det som skal bli den andre monoteistiske religionen opp. Kortversjonen av dette er enkelt å greit, Jesus ble korsfestet, gravlagt og gjenoppsto, etter at han i 3 år hadde gitt sine disipler en ny lære. Ikke særlig «poppis» blant jødene og ikke særlig «poppis» blant romerne, ruslet 12 mann rundt og fortalte om Jesus. Budskapet spredte seg og er i dag den største verdensomspennende religionen. Slett ikke dårlig av 12 mann. De første kristne ble av romerne regnet som en jødisk sekt, men ble fortsatt regnet som jøder. Dette gjorde ting litt «tuvlete» siden jødene mente de drev med blasfemi, endringen her kom i det 3dje århundre, da romerne tok kristendommen som sin stats religion.

Men som kjent, intet varer evig, hverken Kong Herodes som døde i ca.år 4 f.Kr., eller tempelet som ble ødelagt i år 70 e.Kr. I år 135 e.Kr. var det igjen et jødisk opprør, Bar Kokhba-opprøret, og på en triumfbue i Roma kan man se romerske soldater bærer på diverse hellige ting tilhørende det jødiske tempelet. Triumfbuen er reist av Keiser Titus for å feire utslettelsen av byen Jerusalem. Etter å ha revet hele Jerusalem, og forvist alle jødene, bygger de en «hedensk» by på samme sted, kalt Aelia Capitolina.

Al Aqsa Moskéen

Her kunne historien ha stoppet, men nå ville det seg slik at ei heller romerriket varte evig og neste byggetrinn på HarMoriah/Haram al-Sharif var det Muslimene, den tredje og yngste monoteistiske verdensreligionen som sto for. Profeten Muhammed begynte rundt år 610 å forkynne på den Arabiske halvøya. Profeten regnes ikke blant muslimer som Islams grunnlegger, men som den Profeten som gjenreiste og fullbrakte den monoteistiske lære som var formidlet gjennom en lang rekke profeter deriblant Adam, Abraham og Jesus. Muhammed er hittil den siste profeten i rekken.

Klippedomen

I år 638 e.Kr. inntok muslimene byen Jerusalem og reiste en Moské på Tempelberget. De kalte den Al Aqsa Moskéen – Den fjerneste Moskéen. Det er her i følge Muslimsk tradisjon at Profeten Mohammed var på sin Nattlige Ferd fra Moskéen i Mekka. Dette er muslimenes 3dje helligste moské, etter moskéene i Mekka og Medina.

Det Aller Helligste - Den Tomme Graven

Så begynner «moroa», med en Islamsk helligdom, på stedet til Jødenes helligdom og de Kristnes helligdom på muslimske og jødiske hender, så er det «duket» for en mengde uoverensstemmelser. Dette kulmineres under korstogene, hvor alle «høflighetsfrasene» er lagt til side og man dreper alt man kommer over, Kristne dreper Jøder og Muslimer. Muslimene dreper Jøder og Kristne og jødene er strengt tatt ikke mange nok til å få drept noen som helst. Bataljen er så brutal at dette har festet seg i den kollektive hukommelsen, både til Jøder, Muslimer og Kristne.

Så virker det som ting stabiliserer seg under diverse styrer, frem til Det Ottomanske rikets fall etter 1. verdenskrig, hvor England overtar området som et mandatområde. Den jødiske motstanden mot engelskmennene øker og man begynner å snakke om en egen stat, kalt Israel. Staten Israel ble proklamer 14.mai 1948 etter at FN hadde godkjent at mandatområdet skulle deles i 2 stater, noe Den Arabiske Liga ikke fant å kunne godkjenne. Så startet det vi i dag kjenner som den israelsk/palestinske konflikten, hvor begge parter vil ha Jerusalem som hovedstad. Det internasjonale samfunnet har frem til nå vært lite villige til å anerkjenne noen av partenes «hovedstads-krav» og har plassert sine ambassader i Tel Aviv og Ramallah.