Notre Dame de France

Bilde er tatt fra taket

Notre Dame ligger pent og pyntelig rett utenfor bymuren til Gamlebyen i Jerusalem. Man går rett over gaten, og vips, så er man i gamlebyen via New Gate som er porten inn til det kristne kvarteret.

I 1882 begynte store grupper med franske pilegrimmer å ankomme. Dette gjorde at man bygget et pilegrimssenter for de franske pilegrimmene etter modell av det russiske pilegrimssenteret litt lenger oppe i den moderne delen av Jerusalem.

Inngangen fra bakkenivå

Grunnsteinen ble lagt ned den10 juni 1885 og senteret sto ferdig til å motta de første pilegrimmene i 1888 under navnet Notre Dame de France. Senteret møtte de behov som meldte seg hva store mengder pilegrimmer angikk. Her fikk pilegrimmene mulighet til å bo og åndelig veiledning. Pilegrimmene kom i spesielle skip med egne kapeller om bord. Det kom og reiste ca. 500 pilegrimmer i slengen med disse skipene, en utfordring Notre Dame var rustet for å ta.

Senteret hadde stor suksess og ble anerkjent av de lokale myndighetene med spesielle privilegier. Denne anerkjennelsen ble også opprettholdt av den nye staten Israel i 1948-1949.

Senteret ble sterkt skadet under den Israelsk – Arabiske konflikten i 1948. Den søndre fløyen ble ubeboelig grunnet et par bomber og ble i stede brukt som vaktpost av de Israelske styrkene. Nordfløyen og småhusene var bebodd av flyktninger, mens den lille rest av huset ble brukt som pilegrimssenter. Senteret tilbød sin gjestfrihet til et sterkt redusert antall, men trofaste pilegrimmer.

Lobbyen

Situasjonen endret seg lite selv etter at grensene ble gjenåpnet. Vedlikeholdskostnadene ble et uoverstigelig hinder i og med at man ikke lenger kunne motta hjelp utenfra. Dette igjen resulterte i at senteret ble oppgitt og overgitt til den katolske kirke i Jerusalem den 2.mars 1978. Senteret ble tilbakeført til original tilstand og status som pilegrimssenter. Gjenreisningen og rehabiliteringen var et prosjekt som lå Pave Paul VIs hjerte nær og gjenoppbyggingen ble finansiert via gaver fra katolikker i USA.

Den 27.desember 1978 proklamerte erkebiskopen av New York, Kardinal Terence J. Cooke et dekret underskrevet av Pave Johannes Paul II hvor senteret ble gjort til et pontifikalt institutt og et ”økumenisk hellig sted”.

Lobbyen mot heisene

Under den første intifadaen i 1987 ble senteret åpnet som et treningssenter for palestinsk ungdom. Under de tyngste kamphandlingene tok senteret mange familier under sine beskyttende vinger og innkvarterte dem på senteret. Senteret klarte seg gjennom denne tunge tiden ved hjelp av donasjoner fra utlandet, slik at de palestinske ansatte kunne få sin lønn og staben ikke måtte reduseres.

Etter Gulfkrigen i 1991 ble situasjonen mer stabil og senteret gikk tilbake til sin ordinære drift. Dette holdt seg fram til 28.september 2000 da den andre intifadaen startet. Antall besøkende falt dramatisk og et år senere måtte senteret stenge og det ble gjenåpnet i 2002. De neste årene var tunge og vanskelige da turismen stort sett var fraværende i hele Israel og Palestina, og det er i denne perioden hvor kona og jeg stort sett hadde hele gamle Jerusalem for oss selv, hvor butikkene var lagt ned, barn og voksne hadde ikke til mat og all den elendigheten en konflikt medfører.

Nå skal det sies at kona og jeg er gruelig bortskjemt hva bosted i Jerusalem angår. Vi har vært så heldige å bo inne i gamlebyen de fleste gangene og det å måtte befinne seg utenfor gamlebyens bymurer gjør at det føles litt ”amputert”.

Legger ved en liten video av utsikten fra taket på Notre Dame. Utsikten kan ta pusten fra noen og enhver!!

Notre Dame er et flott sted, stille og rolig med beliggenhet helt inntil bymuren. Gode rom, flott stab, god mat og glimrende beliggenhet i forhold til gamlebyen. For grupper så er det vel ikke noe sted som passer bedre å bo, men akk, det er fortsatt på utsiden, avskåret fra gamlebyens lyder og lukter og alt annet jeg forbinder med gamlebyen i Jerusalem. Shalom Notre Dame, du er en god nummer 2, men for meg er fortsatt Lutheran Guesthouse inne i gamlebyen den ubestridte ener.

Tel Aviv – ja, hva skal man si……

Vi ble i år ”tvunget” til å bli i Tel Aviv i et par netter. Dette hadde noe med et gammelt og  noe tilnærmet uløselig problem å gjøre. Problemet var der for drøye 2000 år siden, og man har tydeligvis ikke jobbet særlig iherdig med å få løst det i de årene som har gått. Problemet sammenfattes best i følgende stikkord: Rom og herberger, eller rettere sagt, mangelen på rom i herbergene.

Så da til Tel Aviv – storbyen med alle sine gleder, sorger, feil og mangler som en hver annen storby. Her møter du tiggerne, fyllikene, knarkerne, horene, transene, homsene, bomsene o.s.v. Her møter du folk fra det laveste sosiale sjikt til det høyeste ssosiale sjikt i en salig sammenblanding.

Det som er litt ”humoristisk” med transene og homsene er at de offisielt IKKE har ”slike” i Israel, men de har da fått sin egen strandsone ved Middelhavet og de går i tog med jevne mellomrom, også i Tel Aviv. Dette er til STOR irritasjon for de ultraortodokse jødene, men Israel er et moderne samfunn med stadig større toleranse for de som måtte falle litt utenom den stengt definerte religiøse malen, og godt er det.

Tel Aviv ligger ved Middelhavet og har en laaaang strand hvor tunge dønninger slår innover.  Langs strandpromenaden kan man spise hva hjertet måtte begjære, minus gris og skalldyr. Strand babesen og adonisene er på plass og går rundt å ”tar seg ut”, hvilket igjen får meg til å tenke på en sketsj med Yngvar Numme, hvor han sa: Før måtte man flytte på trusa for å se pompen, men nå må man flytte på pompen for å se trusa……..

Tel Aviv er et flott sted å bade bare man er litt klar over hva man driver med. Det er på en måte alltid forbundet med en viss risiko å bade i Israel. Du har Dødehavet hvor det er stille vann, men gruelig salt, og et halvt glass av det vannet tar livet av deg. Så har man Genesaretsjøen hvor det plutselig, og helt ut av det blå, kan bli meget grov sjø. Middelhavet har sine tunge dønninger med et sug utover og understrømmer som gjør at hvis man ikke følger med, ja, da er man plutselig på Gibraltar uten pass og penger, kun iført det badetøyet man måtte ha på seg.

Byen fremstår som sliten og yrer av liv. Trafikken er kaotisk og den delen av bilen som bare MÅ virke er hornet. Det graves og bygges i ”hytt og gevær”. Den er støyete med varmt klima og høy fuktighet.

Litt syd for ”strandsonen” ligger den gamle byen Yafo, eller Jaffa som vi kjenner den som. Jaffa har en sterk historie. Det var herfra Jona reiste når han prøvde å rømme fra Gud.  Det var her Peter gikk på taket for å be, men ble sulten… Som det står beskrevet i Apostlenes Gjerninger 10.9:

”Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time. Han ble sulten og ville spise”

Det var via Jaffa Rikard Løvehjerte kom da han skulle ta Jerusalem i fra Saladin.

Tel Aviv på kvelden kan best beskrives med en sangtekst:

"En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser"

L’hitraot  - på gjensyn Tel Aviv – for jeg kommer garantert tilbake