torsdag 7. oktober 2010

Myocastor coypus - Coypu

Vi var et par dager oppe i nordområdene i Israel, sånn rundt Genesaretsjøen. Rett syd for sjøen ligger Yardenit, et dåpssted for folk som vil døpes i Jordanelven. Et greit sted med en rik blanding av mennesker, fisk i alle former og fasonger, og ikke minst: en pelskledt sjarmør. Vel bevandret i Zoologien som jeg er, (NOT) hadde jeg et par forslag på hva dette dyret var for noe. Jeg foreslo Oter og Bever, men ville ikke si at det lignet mest på en rotte, da det var en del folk rundt som fort kunne fått litt panikk, og kombinasjonen mye folk, vann og panikk blir fort litt ute av kontroll. Ser for deg overskriften i VG...: X antall turister som skulle døpes druknet i dag i Jordanelven. Ulykken skjedde da en KJEMPErotte dukket opp midt under dåpen...??

Men krabaten var nyskjerrig den, og stilte med glede opp på fotosession. Det samlet seg en anseelig mengde folk med kamera rundt dyret, og det ble tatt bilder med skrekkblandet fryd. Jeg hørte noen undre seg over om dette KUNNE være en rotte, men alle ble raskt enige om at det var det IKKE!

Nyskjerrig som jeg er, så bestemte jeg meg for å finne ut hva slags dyr dette var. Grunnet en internettlinje som ikke virket på rommet, og som ikke ble reparert fordi man ikke kan arbeide under avvikling av en jødisk seriehøytid, Shabat, Sukkot, Simchat Torah og Shabat igjen, så tok dette litt tid.

Endelig, etter litt leting fant jeg ut hva dyret var :-) En BEVERROTTE! Jepp, ordet ROTTE dukket opp i navnet. Det latinske navnet er: Myocastor coypus. Det norske navnet er ledet ut i fra det nederlandske navnet, BEVERROTTE. Det er også de som kaller den SUMPBEVER, men det tror jeg er for å komme seg unna ordet ROTTE. Ut i fra det latinske navnet så er dyret en gnager, men ikke i samme familie som sin bedre kjente fetter, RATTUS NORVEGICUS, eller NORSK BRUNROTTE. Dyret har et ambivalent rykte, både som NYTTEDYR på grunn av pelsen, og som SKADEDYR fordi det ødelegger rundt 90% av plantelivet der den gnager seg vei i nærområdet.

Som man ser av bildet, så var krabaten såpass nyskjerrig at den kom helt opp i kameralinsen. Her bruker jeg en 18-200 linse og bruker ikke zoom. Et øyeblikk lurte jeg på om han skulle sette tenna i linsa,men han fant vel ut at den ikke så ut som mat. Men jeg fikk jo en fantastisk mulighet til å ta et solid nærbilde av tennene på dyret, og som man ser er de oransje i fargen.Solid redskap spør du meg, legger nok ned vegetasjonen så flisene bokstavelig talt spruter. Lurer på hva tannlegen min hadde sagt hvis jeg kom med den fargen på tenna.........?

onsdag 6. oktober 2010

City of David - Davidsbyen - der alt startet

Like nedenfor Moriah-fjellet stekker det seg en liten by. Ikke rare byen å se til der den ligger i skråningen ned mot dalen. Den er godt befestet med sine festningsverk, som også inneholder en vannkilde. For at innbyggerne skal være beskyttet mot fiendtlige styrker når de henter vann fra kilden, hugger de ut en tunnel gjennom fjellet.

Første gangen vi hører om denne lille byen er i 1.Mosebok 14,18:

”….. Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet Abram og sa:
«Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud,
han som skapte himmelen og jorden!
Lovet være Den Høyeste Gud,
som har gitt dine fiender i din hånd!»
Så gav Abram ham tiende av alt……”

En stund senere blir Abram døpt om til Abraham, fikk en sønn, og ble satt på prøve på Moriah-fjellet (1.Mosebok22,1-2):

” ……En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!»……”

Så hører vi lite om Salem, eller Shalem som det skrives på Hebraisk, før ca år 1004 FØR Kristi fødsel, da Kong Davis synes byen ser fin ut og bestemmer seg for å bruke den til hovedstad i Israel. Det at det bor noen der ser ikke ut til å bekymre ham i det hele tatt. Som de skarpe nå har skjønt, så er byen Jerusalem, byen som startet som en liten landsby og ender opp som verdens midtpunkt. David erobrer byen og historien er å lese i 2.Samuels Bok 5, 6ff:

”…. Kongen og mennene hans drog nå til Jerusalem, mot jebusittene som bodde der i landet. Men de sa til David: «Her kommer du aldri inn! Selv blinde og lamme kan drive deg bort.» Med det mente de at der kom David aldri inn. Men David tok likevel Sion-borgen, som nå er Davids-byen. Den dagen sa David: «Hver den som feller en jebusitt – disse lamme og blinde, som hater David – og går opp gjennom vannbærersjakten, han skal være høvding og fører.» Derfor heter det: «En blind og en lam får ikke komme inn i templet.»….”

Som en del sikkert vet, så ønsket Kong David å bygge et tempel til Guds Ære, men det fikk han ikke lov til. Det ble hans sønn, Kong Salomo som fikk bygge det første templet. Templet ble bygd på det som i dag er kjent under navnet ”Tempelhøyden”, men stedet heter egentlig Har HaMoriah – Moriah-fjellet. I dag står det ikke noe tempel på høyden. Det første templet ble ødelagt av Kong Nebukanesar av Babylon. Et nytt tempel ble gjenoppført i ca. 515 FØR kristus. Kong Herodes bygde deretter på det andre templet, før romerne la hele templet i grus i år 70 ETTER Kristus. De mest synlige bygningene der i dag er de 2 muslimske bygningene Klippe-domen, den med gullkuppel, og Al Aqsa-moskéen, muslimenes 3dje helligste moské.

Vi har i dag vandret rundt i City of David, som pr. i dag er en park hvor de fortsatt driver arkeologiske utgravinger fra svunnet tid. Fruen og jeg var ikke kledt for den ”våte” ruten, gjennom Hezekiah’s tunnel, så vi tok den ”tørre” ruten gjennom Caananittenes tunnel. Den som beskyttet befolkningen når de hentet vann.

Hezekiah’s tunnel ledet vannet INN i byen og ble bygd under Kong Hezekiah’s tid som konge, for å motstå en Assyrisk beleiring. Vannstanden i tunnellen i dag er ca. 70 cm
Turen anbefales, men det er MYE gåing i trapper og trange tunneller.

På vår vandring rundt i denne arkeologiske hagen, kom vi over en utgraving som enda ikke var ferdig. Fra Siloadammen og opp til Tempelet lagde Kong Herodes en vei, og det er denne veien de nå driver å graver ut. Siden den var både trang og bratt, så fant vi ut at de drøye 200 metrene som var utgravd og åpnet for almuen skulle prøvegås av oss. For å si det slik, bratte skråninger er helt greit ned, men opp kan de være en sann prøvelse. Underlaget på denne veien var som alt annet her nede, laget av sandstein og jord. Med jevne mellomrom dukket det opp skilt som sa at underlaget kunne være leirete, sleipt og glatt og at det var trangt og lavt. Tro meg, dette var en treffende beskrivelse. Skiltene fortalte også at det kunne være lurt å holde seg fast i rekkverkene,men problemet var at rekkverkene ikke er satt opp enda...........

Under kan du se en animasjon over Davidsbyen:

For å gå til CITY OF DAVID sin hjemmeside:




tirsdag 5. oktober 2010

Das Boot - The Boat - Båten

I 1986 var vannstanden i Genesaretsjøen 20 meter lavere en normalt. Dette skyldtes selvfølgelig manglende regn gjennom flere år. Genesaretsjøen er et av tre vannreservoar i Israel, som både den jødiske og den palestinske befolkningen henter drikkevann fra. Alle drikkevannsreservoarene ligger på jødisk side og det er den Israelske staten som distribuerer drikkevann til de palestinske områdene. Om palestinerne ikke akkurat får i strie strømmer, så får de akkurat nok til ikke å tørste i hjel. Så mens palestinerne på den ene siden av gjerdet lider under vannmangel, står en jødisk settler og vasker bilen sin og vanner gresset sitt på den andre siden av gjerdet. Med andre ord ligger ikke forholdene til rette for et hjertelig naboforhold, MEN tilbake til Genesaretsjøen……

Aldri så godt at det ikke er galt for noe..eller var det omvendt…?? I alle fall, på den nordvestre bredden av Genesaretsjøen dukket det plutselig opp noen metallnagler av bunnen som nå var synlig på grunn av den lave vannstanden i sjøen. Noen arkeologer begynte å grave litt med hendene i gjørma, og se, de fant en båt. Nå er del vel strengt tatt ikke noen sensasjon å finne en båt i en sjø, men det viste seg at denne båten sank i det 1. århundre etter Kristus. Hvilket igjen betyr at den KAN, og jeg gjentar KAN ha duvet rundt på sjøen mens Jesus ruslet rundt der. Nå vet vi fra bibelhistorien at det hendte at Jesus også tok båt på sin vei over Genesaretsjøen.

Nå viste det seg at denne båten som var funnet ikke var særlig sterk i konstruksjonen etter et par tusen år på bunnen av sjøen, og utfordringen ble å få berget den uten at den gikk i stykker. Mens de gravde den ut måtte den holdes konstant fuktig. Tørket treverket så ble det til støv. De brukte spruteflasker og vannslanger, alt for at båten ikke skulle tørke ut. De kjempet en kamp mot tiden, for båten hadde ligget hermetisk i leire i 2 000 år og når den ble gravd ut, ble luften en fiende og vannstanden var nå stigende. For å få heist den opp på land måtte de kle hele båten, både yttersiden og innsiden med et plastskum. Når dette var gjort, fløtet de hele sulamitten inn til en plass på Kibbutz Ginosar hvor det var mulig å få heist den på land.

Etter å ha ”landet” båten startet jobben med å konservere den. De brukte 12 år på dette arbeidet og Kibbutz Ginosar bygde et eget museum til båten og den er i dag stilt ut inne på kibbutzen i sitt helt egne hus, med sitt helt egne klima inne i huset og trafikken inn blir regulert etter fuktighet og varme. Alt for at båten ikke skal gå tapt. Man får se en film om hvordan båten ble reddet og dette vises mens båten står på siden. En stopp på Kibbutz Ginosar, museet heter Yigal Allon, for å se på ”Jesus-båten”, som den også kalles, er å anbefale. Man kan liksom se for seg at Jesus kommer ruslende opp på siden av båten og spør om det er plass om bord, slik at han slipper å gå over hele Genesaretsjøen.

Selvfølgelig er det mange som vil bevise at dette ER båten som Jesus og disiplene brukte. De mener at siden båten er bygd av ikke mindre enn 12 forskjellige treslag, samme antall som Israels 12 stammer, og samme antall som Jesu 12 disipler, så er dette et tegn på at dette ER båten. Men dette var en vanlig båt som ble brukt både til fiske og transport. Denne typen båt ble også brukt som krigsskip, slik som under et opprør mot romerne ledet av menn fra en landsby rett i nærheten, Migdal, som blir beskrevet av en tilstedeværende skribent, Josefus Flavius: ”Hele sjøen var fylt med blod og døde, for ingen mann unnslapp. I dagene som fulgte hang en forferdelig stank over hele regionen og et like skrekkelig syn, strendene ble dekket av skipsvrak og oppsvulmede lik. De døde var i antall 6 700………….”

Nå synes jeg historien om Jesus som stiller stormen er litt koseligere, jeg da……

Under kan man se en animasjon om hvordan båten er konstruert

mandag 4. oktober 2010

De på taket – Den Etiopisk Ortodokse Kirke

Det kan ikke være mange klostre som Deir es-Sultan, der Den Etiopisk Ortodokse Kirke i Gamlebyen i Jerusalem holder til. Det ”å snuble” over dette klosteret uten forvarsel er en selsom opplevelse. Man går opp noen trapper fra basarene og gjennom en grønn, smårusten dør, og plutselig befinner man seg på en gårdsplass med noen konstruksjoner som minner om jordhytter fra Afrika. Man forventer liksom ikke å finne en gårdsplass med en liten afrikansk landsby her oppe.

Det jeg stusset på var utseende på veggene her, det manglet liksom noe. Det var fester til takhvelvinger og en dør som forsvant ned i noe mørkt. Veggen foran meg hadde en bue innover, akkurat som starten på en kuppel….??

Da jeg til høyre så et kors på en kuppel, gikk det opp for meg hvor jeg var, jeg var på taket av The Church of The Holy Sepuchre, kirken som inneholder Golgata og Den Hellige Grav. Jeg sto inne i det som en gang var refectoriet til korsfarerne. Denne delen av kirken raste sammen en gang på 1500-tallet.

Borte i et hjørne i skyggen satt et par Etiopiske munker og pratet sammen. Vi var i år så heldige at vi har deler av oppholdet sammen med et vennepar. Han ble vi kjent med under en tur til Jerusalem i 2004 og han giftet seg for et par måneder siden med en jente fra….nettopp…..Etiopia, og hun ble derfor utnevnt til ”utskremt” medarbeider for å høre de etiopiske munkenes versjon av historien om hvordan de havnet på taket. Vi litt blekere trakk oss klokelig tilbake og lot henne få fritt spillerom med sine landsmenn, og etter hvert kom hun tilbake med historien om hvordan Den Etiopisk Ortodokse Kirke havnet på taket av The Church of The Holy Sepulchre.

Hun kunne fortelle om munker som reiste fra Etiopia til Jerusalem under svært vanskelige forhold. De hadde nesten ikke med seg mat og de fleste døde under reisen. De som overlevde reisen døde senere i Jerusalem av sult og utmattelse. De fikk ingen hjelp fra de andre kirkesamfunnene på stedet. Det ble sendt nye munker fra Etiopia og når disse kom fram viste det seg at dokumentene var brent opp.

Den vanlige kortversjonen av historien er at under en brann så brant dokumentene som beviste at Den Etiopiske Kirke hadde krav på en del av kirken opp, og siden de derfor ikke kunne bevise sin hevd, ble de kastet ut av de andre kirkesamfunnene og måtte ta til takke med en plass på taket. Denne historien har vist seg vanskelig og få verifisert, men takket være vår ”utskremte” medarbeider fikk jeg litt mer ”kjøtt på beina” og har etter hvert klart å "grave opp" en historie som er adskillig mer brutal og utrivelig, enn at noen dokumenter brant opp.

Det faktum at Den Etiopiske Kirke er litt ”yngre” enn Den Gresk Ortodokse Kirke, Armenske Kirke og Den Romersk Katolske Kirke, skulle borge for at de burde vært INNE i kirken og ikke UTE på taket. Men Den Etiopiske Kirke har alltid vært politisk svak og har gjennom tidene slitt med å holde sin hevd om plass i kirken i Jerusalem, selv om etiopiernes kontakt med Jerusalem strekker seg lenger tilbake enn noen av de før nevnte kirkene, nemlig tilbake til Kong Salomos tid. De fleste husker sikkert historien om Dronningen av Saba som besøkte Kong Salomo. Saba var et stort land som blant annet inneholdt dagens Etiopia. De har bare periodevis fått støtte fra Etiopia som stat og med sine minimale ressurser så endte dette ikke godt.

I følge tradisjonene ble Etiopia kristnet i det 4.og 5. århundre av Koptiske munker, noen fra Egypt og andre fra Syria. Disse første misjonærene fant veien forberedt da det gjennom flere århundrer hadde vært kontakt mellom Etiopia og Det Hellige Land. Det at det også befant seg en gammel Jødisk minoritet der gir også en meget god indikasjon på disse kontaktene. Den Etiopisk Ortodokse Kirke har beholdt flere gamle jødiske riter slik som at de fortsatt praktiserer omskjæring av gutter 8 dager etter fødsel og lørdagen er likestilt med søndagen. De har, etter tradisjonene Paktens Ark, den med de 10 bud, Arons stav og litt Manna.

Som før nevnt så er visitten av Dronningen av Saba den mest berømte og tradisjonene forteller at hun var gravid da hun returnerte hjem og at hun fikk en sønn, den første keiser av Etiopia, Menelik den Første. Det fortelles også at Menelik den Første dro til Jerusalem for å lære mer av sin fars, Kong Salomos visdom.

Det var kanskje fordi Etiopierne viste om Jerusalem, og at det allerede eksisterte Etiopiske Jøder når kristne misjonærer kom til høylandet i Etiopia, at misjonærene med letthet kunne snakke med folket. Men uansett så spredte kristendommen seg raskt i Etiopia, ifølge St. Jerome, i slutten av det 4. århundre. I år 636 inntok Kalif Omar Jerusalem og laget et oppsett på hvordan The Church of The Holy Sepulchre skulle deles mellom de kristne kirkene, der i blant Den Etiopisk Ortodokse Kirke.

Uansett, lite er kjent om denne tidlige kontakten mellom Den Etiopiske Kirke og Det Hellige Land før middelalderen. Etiopierne selv tror at menigheten i Jerusalem overlevde på gaver gitt av pilegrimer og tilfeldige gaver gitt av de etiopiske keiserne.

Det er liten grunn til å betvile at på dette tidlige stadium var det vanskelig og opprettholde kontakten. Overlevelsesmuligheten for menigheten i Jerusalem var nært knyttet sammen med kirkens overlevelsesmuligheter i hjemlandet. Etiopia var omgitt av fiender på alle kanter og få hadde brukt for kristendom. Kirkens og statens velvære var nært knyttet sammen, også til hvem som arvet tronen. Var keiseren slik at han forsvarte sin trone mot fiendene, da gikk det stort sett bra, men hvis Muslimene fra Sudan og området rundt hadde fordelen, og dette skjedde ved flere anledninger, så så kirkens fremtid heller blek ut. Slik er det fortsatt den dag i dag. Klosteret i Jerusalem er avhengig av kontakten hjem til Etiopia og blir den forstyrret eller brakt til opphør, så lider både den politiske og økonomiske delen av klosteret.

Det faktum at kirken har måtte sloss for å overleve, både i hjemlandet og i Jerusalem, har gitt den styrke, troens styrke. De har heller ikke vært ”sentralisert”, men spredt utover hele hjemlandet, noe som igjen har virket beskyttende under tider med forfølgelser. Den Etiopisk Ortodokse Kirke i Etiopia ble ledet av en abuna eller en biskop, utsendt fra Den Egyptisk Koptiske Kirken. Disse kunne som oftest ikke språket og hadde begrensede muligheter til påvirkning.

Så tilbake til klosteret i Jerusalem. De kristne etiopierne i Jerusalem dukker ofte opp i diverse skrifter skrevet av pilegrimer fra middelalderen. Dominikaneren Burcardus de Monte Sion refererer i 1283 til Etiopiernes ”renhet” og deres tradisjoner. I 1347 beskriver Pater Nicolo da Pogibonsy, en Fransiskansk pater (Prest)fra Frankrike som besøkte Det Hellige Land, Etiopienres bønn i et kapell, inne i The Curch of The Holy Sepulchre, kalt ”St. Mary in Golgatha” .

I det 16. århundre tok tingene en vending til det verre. Det Etiopiske kongedømmet var under angrep fra Ahmad Gran, ”kongen” av Harar, et muslimsk samfunn øst i Etiopia. Det Etiopiske kongedømmet ble nesten utslettet. Kirker ble brent, kristne forfulgt og tvankgskonvertert til Islam. Den etiopiske keiseren klarte å komme seg unna, men under disse forholdene var det ingen som hadde tid til å tenke på klosteret i Jerusalem, og klosteret med sine innbyggere forvitret. På grunn av sin fattigdom mistet etiopierne fotfeste inne i kirken og ble tvunget ut på taket, hvor de fortsatt er.

Men selv her ute var ikke etiopierne trygge. De mektigere kirkene som hadde aktiv støtte fra sine ledere, begynte sakte å legge under seg områder som de tok fra etiopierne. Flere ting som tidligere er referert til som etiopisk eiendom er ikke lenger i deres besittelse.

Etiopierne hold på et eller annet vis ut. Det refereres flere steder til menighetens ekstreme fattigdom, og mest sannsynlig overlevde de på almisser fra den Armenske Kirke og andre. I det 19. århundre skriver en Anglikansk misjonær, William Jarret, en notis om etiopiske munker som går over (konvertere) til den Gresk Ortodokse Kirke for å få mat.

En gruppe som etter hvert utviklet seg til å bli en nemesis for den etiopiske kirken var, merkelig nok, Den Egyptisk Koptiske Kirke. Disse 2 kirkene var tradisjonelt sterkt knyttet til hverandre, både teologisk og organisatorisk. Kopterne hevdet at etiopierne hadde brutt med dem i det 18. århundre og i det 19.århundre begynte kopterne å trakassere etiopierne.
Kopterne hevdet at klosteret, Deir es-Sultan, tilhørte dem. Og i 1838 når en pest, som rammet Jerusalem, utryddet alle de etiopiske munkene overtok kopterne klosteret og brant ned biblioteket som inneholdt alle dokumentene som bevitnet etiopiernes eiendomsrett til klosteret.

Med nedbrent bibliotek, og alle munkene døde, kunne Den Etiopisk Ortodokse Kirke i Jerusalem lett ha forblitt borte fra Jerusalem, men en rekke rare omstendigheter reddet dem. Selvfølgelig ønsket keiseren og kirken i Etiopia og opprettholde tilstedeværelsen i Jerusalem og et fotfeste i Det Hellige Land, men det hadde de muligens ikke klart uten hjelp fra det Britiske Mandatet.

Den Anglikanske biskopen i Jerusalem, Biskop Gobat, hadde tjenestegjort som misjonær i Etiopia og hadde da som mål å konvertere Den Etiopisk Ortodokse Kirke over til den Anglikanske Kirke, en ide som virker litt rar i dag. Som en massiv korrespondanse mellom den Britiske Konsulen og Foreign Office i London bekrefter, støttet han etiopierne og kjempet for deres rettigheter. Den bitre striden mellom den Etiopiske Kirke og den Koptiske Kirke har fortsatt helt frem til i dag. Og med Britisk støtte var det mulig for Etiopierne å gjeninnta klosteret Deir es-Sultan, men nøkkelen til stedet er fortsatt på koptiske hender.

Forvirringen og diskusjonen om hvem som eier hva har fortsatt uten avbrytelser, og så sent som på 1960-tallet prøvde Jordanske myndigheter å mekle etter en alvorlig, og meget fysisk krangel over bruken av et område i bygningen. I 2003 verserte fortsatt en uløst sak for Israels Høyesterett.

Den Etiopisk Ortodokse Kirke har overlevd i Jerusalem i 1500 år. Deres overlevelse har ikke vært basert på politikk, men på de enkelte munkers tro, og uten denne tro ville nok ikke Den Etiopisk Ortodokse Kirke vært i Jerusalem i dag.

mandag 27. september 2010

På'n igjen....:-)

Så er det på'n igjen. Landet i Tel Aviv, litt etter skjemaet i går kveld og kom med Sherut (minibuss) til Jerusalem. Underveis fortalte sjåføren at det kunne bli "vanskelig" å komme seg inn i gamlebyen på grunn av jødisk høytid. Vi var 10 Israelvante passasjerer i bussen og sjåføren fikk bare beskjed om hvor han skulle slippe av de forskjellige og etter det førsøkte han ikke å prute opp prisen noe mer. Ellers så var han en god sjåfør som fikk oss trygdt frem dit vi skulle :-).

Vi måtte selvfølgelig gå av et par hundre meter fra der vi skulle vært, men vi så jo ved selvsyn at Sheruten ikke hadde noen rimelig mulighet til å komme helt frem, uten å kjøre ned et par hundre folk, så det lot vi bli.

Som man ser av bildet, så gikk de jødiske innbyggerne "mann av huse" for å delta i festivitasen. Det var salgsboder med alt små slikkmunner bare måtte ønske seg, og det var som vanlig i resten av verden, mer enn foreldrene fant det forsvarlig å la de små få. Det var konserter, dans og et hav av folk. Kunne nesten minne litt om 17. mai hjemme på berget.

Så litt fakta om Sukkot - eller Løvhyttefesten som det blir på norsk:

Referansen til denne høytiden er å finne i 3. mosebok kapittel 23,vers 33-43:

Herren talte til Moses og sa: Si til israelittene: Fra den femtende dagen i den sjuende måneden skal dere holde løvhyttefest for Herren i sju dager. Den første dagen skal det være en hellig samling. Da må dere ikke gjøre noe arbeid.

I sju dager skal dere bære fram ildoffer for Herren. Den åttende dagen skal dere holde en hellig samling og bære fram ildoffer for Herren. Da er det høytidssamling, og dere må ikke gjøre noe arbeid.

Dette er Herrens høytider, da dere skal rope ut hellige samlinger og bære fram ildoffer for Herren, brennoffer og grødeoffer, slaktoffer og drikkoffer, hver dag det som hører den dagen til. Til dette kommer Herrens sabbatsdager og de gaver, løfteoffer og frivillige offer som dere gir Herren.
Fra den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn grøden i landet, skal dere holde Herrens fest i sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag.

Den første dagen skal dere ta frukter av edle trær, palmeblad, grener av løvtrær og popler som vokser ved bekkene, og glede dere i sju dager for Herren deres Guds åsyn. Slik skal dere hvert år holde høytid for Herren i sju dager. Dette skal være en evig lov for dere og deres etterkommere. I den sjuende måneden skal dere holde denne festen.

Da skal dere bo i løvhytter i sju dager. Alle som er født og fostret i Israel, skal bo i løvhytter. Slik skal deres etterkommere vite at jeg lot israelittene bo i hytter da jeg førte dem ut av Egypt. Jeg er Herren deres Gud.

Og som det er skrevet, slik gjøres det også i dag, noen tusen år senere........

fredag 26. mars 2010

Ny tur på gang :-)

Da er fly bekreftet. Lutheran Guesthouse er bekreftet. Camel Ranch bekreftet og Tzell Harim ved Dødehavet bekreftet. Dette betyr at vi er godt i rute for høstens Israelstur.

Fruen har etter å ha sett kameler (eller Dromedarer som dyrene egentlig er) bestemt seg for å overnatte med dem, og har derfor presset meg tilå gjøre det samme.....stakkars meg....sove sammen med bare dromedarer ;-)

Ellers så blir det 14 dager i Jerusalem og 4 dager ved Dødehavet..gjett om jeg gleder meg...YESSSS!!!!!!!!