De på taket – Den Etiopisk Ortodokse Kirke

Det kan ikke være mange klostre som Deir es-Sultan, der Den Etiopisk Ortodokse Kirke i Gamlebyen i Jerusalem holder til. Det ”å snuble” over dette klosteret uten forvarsel er en selsom opplevelse. Man går opp noen trapper fra basarene og gjennom en grønn, smårusten dør, og plutselig befinner man seg på en gårdsplass med noen konstruksjoner som minner om jordhytter fra Afrika. Man forventer liksom ikke å finne en gårdsplass med en liten afrikansk landsby her oppe.

Det jeg stusset på var utseende på veggene her, det manglet liksom noe. Det var fester til takhvelvinger og en dør som forsvant ned i noe mørkt. Veggen foran meg hadde en bue innover, akkurat som starten på en kuppel….??

Da jeg til høyre så et kors på en kuppel, gikk det opp for meg hvor jeg var, jeg var på taket av The Church of The Holy Sepuchre, kirken som inneholder Golgata og Den Hellige Grav. Jeg sto inne i det som en gang var refectoriet til korsfarerne. Denne delen av kirken raste sammen en gang på 1500-tallet.

Borte i et hjørne i skyggen satt et par Etiopiske munker og pratet sammen. Vi var i år så heldige at vi har deler av oppholdet sammen med et vennepar. Han ble vi kjent med under en tur til Jerusalem i 2004 og han giftet seg for et par måneder siden med en jente fra….nettopp…..Etiopia, og hun ble derfor utnevnt til ”utskremt” medarbeider for å høre de etiopiske munkenes versjon av historien om hvordan de havnet på taket. Vi litt blekere trakk oss klokelig tilbake og lot henne få fritt spillerom med sine landsmenn, og etter hvert kom hun tilbake med historien om hvordan Den Etiopisk Ortodokse Kirke havnet på taket av The Church of The Holy Sepulchre.

Hun kunne fortelle om munker som reiste fra Etiopia til Jerusalem under svært vanskelige forhold. De hadde nesten ikke med seg mat og de fleste døde under reisen. De som overlevde reisen døde senere i Jerusalem av sult og utmattelse. De fikk ingen hjelp fra de andre kirkesamfunnene på stedet. Det ble sendt nye munker fra Etiopia og når disse kom fram viste det seg at dokumentene var brent opp.

Den vanlige kortversjonen av historien er at under en brann så brant dokumentene som beviste at Den Etiopiske Kirke hadde krav på en del av kirken opp, og siden de derfor ikke kunne bevise sin hevd, ble de kastet ut av de andre kirkesamfunnene og måtte ta til takke med en plass på taket. Denne historien har vist seg vanskelig og få verifisert, men takket være vår ”utskremte” medarbeider fikk jeg litt mer ”kjøtt på beina” og har etter hvert klart å "grave opp" en historie som er adskillig mer brutal og utrivelig, enn at noen dokumenter brant opp.

Det faktum at Den Etiopiske Kirke er litt ”yngre” enn Den Gresk Ortodokse Kirke, Armenske Kirke og Den Romersk Katolske Kirke, skulle borge for at de burde vært INNE i kirken og ikke UTE på taket. Men Den Etiopiske Kirke har alltid vært politisk svak og har gjennom tidene slitt med å holde sin hevd om plass i kirken i Jerusalem, selv om etiopiernes kontakt med Jerusalem strekker seg lenger tilbake enn noen av de før nevnte kirkene, nemlig tilbake til Kong Salomos tid. De fleste husker sikkert historien om Dronningen av Saba som besøkte Kong Salomo. Saba var et stort land som blant annet inneholdt dagens Etiopia. De har bare periodevis fått støtte fra Etiopia som stat og med sine minimale ressurser så endte dette ikke godt.

I følge tradisjonene ble Etiopia kristnet i det 4.og 5. århundre av Koptiske munker, noen fra Egypt og andre fra Syria. Disse første misjonærene fant veien forberedt da det gjennom flere århundrer hadde vært kontakt mellom Etiopia og Det Hellige Land. Det at det også befant seg en gammel Jødisk minoritet der gir også en meget god indikasjon på disse kontaktene. Den Etiopisk Ortodokse Kirke har beholdt flere gamle jødiske riter slik som at de fortsatt praktiserer omskjæring av gutter 8 dager etter fødsel og lørdagen er likestilt med søndagen. De har, etter tradisjonene Paktens Ark, den med de 10 bud, Arons stav og litt Manna.

Som før nevnt så er visitten av Dronningen av Saba den mest berømte og tradisjonene forteller at hun var gravid da hun returnerte hjem og at hun fikk en sønn, den første keiser av Etiopia, Menelik den Første. Det fortelles også at Menelik den Første dro til Jerusalem for å lære mer av sin fars, Kong Salomos visdom.

Det var kanskje fordi Etiopierne viste om Jerusalem, og at det allerede eksisterte Etiopiske Jøder når kristne misjonærer kom til høylandet i Etiopia, at misjonærene med letthet kunne snakke med folket. Men uansett så spredte kristendommen seg raskt i Etiopia, ifølge St. Jerome, i slutten av det 4. århundre. I år 636 inntok Kalif Omar Jerusalem og laget et oppsett på hvordan The Church of The Holy Sepulchre skulle deles mellom de kristne kirkene, der i blant Den Etiopisk Ortodokse Kirke.

Uansett, lite er kjent om denne tidlige kontakten mellom Den Etiopiske Kirke og Det Hellige Land før middelalderen. Etiopierne selv tror at menigheten i Jerusalem overlevde på gaver gitt av pilegrimer og tilfeldige gaver gitt av de etiopiske keiserne.

Det er liten grunn til å betvile at på dette tidlige stadium var det vanskelig og opprettholde kontakten. Overlevelsesmuligheten for menigheten i Jerusalem var nært knyttet sammen med kirkens overlevelsesmuligheter i hjemlandet. Etiopia var omgitt av fiender på alle kanter og få hadde brukt for kristendom. Kirkens og statens velvære var nært knyttet sammen, også til hvem som arvet tronen. Var keiseren slik at han forsvarte sin trone mot fiendene, da gikk det stort sett bra, men hvis Muslimene fra Sudan og området rundt hadde fordelen, og dette skjedde ved flere anledninger, så så kirkens fremtid heller blek ut. Slik er det fortsatt den dag i dag. Klosteret i Jerusalem er avhengig av kontakten hjem til Etiopia og blir den forstyrret eller brakt til opphør, så lider både den politiske og økonomiske delen av klosteret.

Det faktum at kirken har måtte sloss for å overleve, både i hjemlandet og i Jerusalem, har gitt den styrke, troens styrke. De har heller ikke vært ”sentralisert”, men spredt utover hele hjemlandet, noe som igjen har virket beskyttende under tider med forfølgelser. Den Etiopisk Ortodokse Kirke i Etiopia ble ledet av en abuna eller en biskop, utsendt fra Den Egyptisk Koptiske Kirken. Disse kunne som oftest ikke språket og hadde begrensede muligheter til påvirkning.

Så tilbake til klosteret i Jerusalem. De kristne etiopierne i Jerusalem dukker ofte opp i diverse skrifter skrevet av pilegrimer fra middelalderen. Dominikaneren Burcardus de Monte Sion refererer i 1283 til Etiopiernes ”renhet” og deres tradisjoner. I 1347 beskriver Pater Nicolo da Pogibonsy, en Fransiskansk pater (Prest)fra Frankrike som besøkte Det Hellige Land, Etiopienres bønn i et kapell, inne i The Curch of The Holy Sepulchre, kalt ”St. Mary in Golgatha” .

I det 16. århundre tok tingene en vending til det verre. Det Etiopiske kongedømmet var under angrep fra Ahmad Gran, ”kongen” av Harar, et muslimsk samfunn øst i Etiopia. Det Etiopiske kongedømmet ble nesten utslettet. Kirker ble brent, kristne forfulgt og tvankgskonvertert til Islam. Den etiopiske keiseren klarte å komme seg unna, men under disse forholdene var det ingen som hadde tid til å tenke på klosteret i Jerusalem, og klosteret med sine innbyggere forvitret. På grunn av sin fattigdom mistet etiopierne fotfeste inne i kirken og ble tvunget ut på taket, hvor de fortsatt er.

Men selv her ute var ikke etiopierne trygge. De mektigere kirkene som hadde aktiv støtte fra sine ledere, begynte sakte å legge under seg områder som de tok fra etiopierne. Flere ting som tidligere er referert til som etiopisk eiendom er ikke lenger i deres besittelse.

Etiopierne hold på et eller annet vis ut. Det refereres flere steder til menighetens ekstreme fattigdom, og mest sannsynlig overlevde de på almisser fra den Armenske Kirke og andre. I det 19. århundre skriver en Anglikansk misjonær, William Jarret, en notis om etiopiske munker som går over (konvertere) til den Gresk Ortodokse Kirke for å få mat.

En gruppe som etter hvert utviklet seg til å bli en nemesis for den etiopiske kirken var, merkelig nok, Den Egyptisk Koptiske Kirke. Disse 2 kirkene var tradisjonelt sterkt knyttet til hverandre, både teologisk og organisatorisk. Kopterne hevdet at etiopierne hadde brutt med dem i det 18. århundre og i det 19.århundre begynte kopterne å trakassere etiopierne.
Kopterne hevdet at klosteret, Deir es-Sultan, tilhørte dem. Og i 1838 når en pest, som rammet Jerusalem, utryddet alle de etiopiske munkene overtok kopterne klosteret og brant ned biblioteket som inneholdt alle dokumentene som bevitnet etiopiernes eiendomsrett til klosteret.

Med nedbrent bibliotek, og alle munkene døde, kunne Den Etiopisk Ortodokse Kirke i Jerusalem lett ha forblitt borte fra Jerusalem, men en rekke rare omstendigheter reddet dem. Selvfølgelig ønsket keiseren og kirken i Etiopia og opprettholde tilstedeværelsen i Jerusalem og et fotfeste i Det Hellige Land, men det hadde de muligens ikke klart uten hjelp fra det Britiske Mandatet.

Den Anglikanske biskopen i Jerusalem, Biskop Gobat, hadde tjenestegjort som misjonær i Etiopia og hadde da som mål å konvertere Den Etiopisk Ortodokse Kirke over til den Anglikanske Kirke, en ide som virker litt rar i dag. Som en massiv korrespondanse mellom den Britiske Konsulen og Foreign Office i London bekrefter, støttet han etiopierne og kjempet for deres rettigheter. Den bitre striden mellom den Etiopiske Kirke og den Koptiske Kirke har fortsatt helt frem til i dag. Og med Britisk støtte var det mulig for Etiopierne å gjeninnta klosteret Deir es-Sultan, men nøkkelen til stedet er fortsatt på koptiske hender.

Forvirringen og diskusjonen om hvem som eier hva har fortsatt uten avbrytelser, og så sent som på 1960-tallet prøvde Jordanske myndigheter å mekle etter en alvorlig, og meget fysisk krangel over bruken av et område i bygningen. I 2003 verserte fortsatt en uløst sak for Israels Høyesterett.

Den Etiopisk Ortodokse Kirke har overlevd i Jerusalem i 1500 år. Deres overlevelse har ikke vært basert på politikk, men på de enkelte munkers tro, og uten denne tro ville nok ikke Den Etiopisk Ortodokse Kirke vært i Jerusalem i dag.