Rosh HaNikra (Rosh HaNiqra)

Legenden forteller: For lenge, lenge siden, sør for de hvite klippene, bodde en ung pike i Akko. Hennes far gjorde en avtale med en gammel forretningsmann i Tyre i Libanon, at hun skulle bli hans brud, selv om hun ikke elsket ham. Så hun ble fraktet nordover med en karavane. I det karavanen passerer de hvite klippene ved Rosh HaNiqra, hørte hun sjøen rope på seg og den unge bruden kaster seg i sjøen for aldri å bli sett mer……….

Rosh HaNikra ligger helt nord ved grensen til Libanon og der Middelhavet møter land. En eller annen gang for veeeeeeldig lenge siden ble det dannet en sprekk i sandsteinsfjellet her. En liten sprekk

som regnvannet kunne trenge inn i og utvide. Sakte men sikker ”smeltet” regnvannet fjellet ned til sjøen, og Middelhavets tunge bølger tok over arbeidet med å lage grottesystemet innover i klippen. Middelhavet spruter en blanding av skjell, sand og salt over bunnen av klippen og gjennom maaaaange laaaange år, så sliper det ut hulen. Det avsettes også et saltlag på klippen, noe som gjør den hvit av utseende.

Nå hører det med til historien at man i 1942 bygget en jernbane rett igjennom klippen. Jernbanen gikk fra Haifa, via Beirut og til Tripoli i

Libanon. Dette for å koble sammen sporene med Europa. Men under krigen i 1948 ble de jødiske styrkene i Galilea avskåret fra resten av Israel og det oppstod rykter om at de arabiske styrkene kunne
utnytte dette og trenge inn fra Libanon ved hjelp av dette jernbanesporet. Ya’akov Pundak, kommandør av det 21.regiment av Carmeli Divisjonen forteller: ”Jeg husker den natten vi sprengte jernbanebrua ved Rosh HaNikra. Det var en regnfull og mørk vinternatt. Vi dro fra Hanita, rundt 30 kamerater, lastet opp med sprengstoff. Vi kom til Rosh HaNikra, hvor det var en britisk politistasjon som hadde til oppgave å verne jernbanesporet. Vi kom til jernbanetunnelen, klare til å fyre av sprengstoffet. Heldigvis var tunnelen ubevoktet, jeg viste at på en slik stormfull natt ville ikke Britene forlate komforten på politistasjonen.

Vi nådde brua, den var smal og vi kunne se bølgene slå opp fra sjøen under. Vi hadde ikke noe valg, og plasserte sprengstoffet oppe på brua ved siden av betonggjerdet som vendte mot sjøen.

Etter at alt var klargjort, gikk vi inn i jernbanetunnelen og tente lunten. Vi ventet på eksplosjonen. Eksplosjonen kom som et tordenbrøl – vi hadde utført oppdraget.”

…….legenden vil ha det til: Hvis man lytter kan man fortsatt høre brudens stemme i grottene ved Rosh HaNiqra i det hun synger sin sang for de som gifter seg her av kjærlighet……..