Her var det liv rai rai

Første gangen vi bodde på Lutheran Guesthouse var i juli 2000, da var situasjonen relativt spent. Da var alle fastboende gretne og irritable. Vi la skylda på varmen, men hadde vel en misstanke om at det lå noe mer bak. Det var som å bo på en krutt-tønne.

Vi forlot Israel 5 uker før hele greia eksploderte i forbindelse med Ariel Sharons besøk på Tempelhøyden. Ariel Sharons besøk på Tempelhøyden var nok "bare" dråpen som fikk begeret til å renne over, så det vil være feil å si at han startet intifadaen (det palestinske opprøret) i september 2000.

Resultatet av elendigheta ble jo at alle turistene forsvant og etterlot både jødisk og palestinsk økonomi i et totalt vakum. Turistindustrien er en av de største industrier på begge sider. I Jerusalem Post kunne man året etter lese at hvert 3dje jødiske barn måtte gå til sengs uten å ha fått mat, og at situasjonen på palestinsk side var enda værre. Det ble opprettet krisekjøkken for de jødiske innbyggerne i Jerusalem, ett av dem er fortsatt i drift. Hva som ble gjort på palestinsk side vet jeg dessverre ikke, men jeg vil vel tro at vesten ikke akuratt stod i kø for å hjelpe.

Da vi var nedover igjen i 2004, altså 4 år etter at intifadaen startet, opplevde vi folketomme gater i Gamlebyen Jerusalem. Det å kunne gå HELE Via Dolorosa, fra Getsemane og til Den Hellige Gravs Kirke uten å stå i kø skulle vært en tillnærmet umulighet, men dessverre, det gikk helt fint i 2004. De fleste butikkene som kranser Via Dolorosa var lagt ned, de få som var igjen nektet å prute (definitivt et dårlig tegn når innehaveren er araber). De virket slitne og var ikke i form i det hele tatt, mest sannsynlig fordi de ikke hadde råd til mer enn max ett måltid mat om dagen. Vi opplevde at mange jøder hadde begynt å tigge, noe som nesten var totalt fraværende før intifadaen. Gamlebyen var så å si folketom, og den pleier å syde av liv.

Nå i 2007 har turismen igjen tatt seg opp, nye butikker dukker opp, turistene rusler rundt i Gamlebyen og på Via Dolorosa må man igjen gå i kø, stå i kø og gjøre alt annet i kø. Det har blitt litt mer futt i kjøpmennene igjen og formen er tydelig på vei oppover :-). Det er mer slitsomt, men hyggeligere med " Look at my store, Sir", "Have a cup of tea, Sir", "Special price for You, Sir", "Anything you want, Sir?". Gamlebyen koker av liv, busslaster med pilgrimmer fra hele verden raser inn hele dagen. Vi bor som før nevnt 2 minutter fra The Church of the Holy Sepulchre (Golgata og graven) og sitter litt utenfor og inne i kirken. Det er et skue når det går opp for folk hvor de er. Det bes, det gråtes, det synges og de tenner lys for noen de kjenner, familie og venner. Atmosfæren kan knapt beskrives, den MÅ oppleves.

I dag tenker jeg vi bare skal vandre rundt i Gamlebyen og studere folkelivet, ta en masse bilder av det, og bare nyte at det atter er et yrende folkeliv i Gamle Jerusalem